“Det er det som er livet”.

- Sitat: Maria.

En tirsdag kveld (altså i dag) sitter jeg på rommet mitt og skriver didaktiske relasjonsmodeller til praksis. Det er som mange vet, ekstremt kjedelig, med mindre du har et hjerte for det.. Jeg hadde uttrykt min kjedsomhet på faceboook, noe som førte til et overraskelsesbesøk til meg. Det ringte på døra. Marita spurte om jeg ventet gjester. Nei, svarte jeg, og Marita lurte på om hun selv gjorde det. Hun løp ned trappa, og jeg hørte noen lurte på om jeg var hjemme. Marita gikk opp igjen, og jeg gikk ned.. og der står Maria Timenes. Som en engel sendt fra…. nei, okei. Men hun står nå iallefall der, med henda på ryggen og et lurt smil om munnen. Spør om jeg kjeder meg med oppgaven jeg skriver.. ja, det gjør jeg jo, men jeg var nok litt skeptisk da hun spurte. Skepsisen gikk over til et stort smil da Maria tar fram en smil fra jakkelomma.. et større smil kommer fram i Mari sitt ansikt da Maria tar fram en brus, og det hele topper seg da hun fra den andre jakkelomma drar fram en pakke med kinderegg! Og vet dere hva? Det var til meg. til MEG! bare fordi hun hadde lyst.

Aha, jeg ble jo kjempeglad og hoppet opp og ned, nede i gangen. Det var tidenes gode gjerning! :) Hurra. TUSEN TAKK!!!! Du er skjønn, Maria!